Livssyn som en del av helse- og omsorgsbegrepet
Den som mottar helse- og omsorgstjenester har også rett til å utøve sin tro eller sitt livssyn – alene og i fellesskap med andre
Vi tar med noe fra innledningen til veiledningshefte:
For de fleste er religionsfrihet en selvfølge. For mennesker som er avhengige av hjelp fra andre, derimot, er religionsfriheten ikke alltid en selvfølge. Noen trenger hjelp til å uttrykke hva de ønsker av tros- og livssynsutøvelse, og de trenger assistanse for å kunne praktisere dette. Retten til tros- og livssynsfrihet gjelder alle, også dem som selv ikke er i stand til å sette ord på hva de ønsker. Mennesker som mottar helse- og omsorgstjenester vil i forskjellig grad være avhengige av bistand for å kunne praktisere sin tro og sitt livssyn. Uten aktiv hjelp fra helse- og omsorgspersonell vil for eksempel mange mennesker med kognitiv nedsatt funksjonsevne ikke få denne muligheten. Faren er også stor for at de kan bli påtvunget en tro eller et livssyn mot sin vilje. Begge deler er brudd på religionsfriheten. For å sikre at mottakere av helse- og omsorgstjenester får en reell mulighet til å utøve sin tro og sitt livssyn, gav Helse- og omsorgsdepartementet i desember 2009 ut Rundskriv I – 6/2009 «Rett til egen tros- og livssynsutøvelse». I introduksjonen til rundskrivet slår departementet fast at «Alle som er avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester skal få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn». Videre understrekes det at tros- og livssynsutøvelse er et grunnleggende behov som inngår i kvalitetsforskriftens formålsbestemmelse.
Skal tjenestemottakere som ønsker det få dekket sitt behov for å utøve sin tro eller sitt livssyn, forutsetter det at helse- og omsorgstjenesten og det tros - eller livssynssamfunn tjenestemottakertilhører, samhandler når det er behov for det. Tjenestemottakerens pårørende kan også være gode samarbeidspartnere.
Ansatte i tros- og livssynssamfunnene er ut fra helsepersonelloven «annet kvalifisert
personell», og for å gi et godt helhetlig tjenestetilbud er det derfor nødvendig at helse- og omsorgstjenesten og samarbeidende tros- og livssynssamfunn utvikler en felles forståelse for hverandres egenart og er bevisste på hverandres kompetanse. God samhandling vil gi en helhetlig tjeneste og styrke tjenestemottakers livskvalitet. De som leder helse- og
omsorgstjenestene i kommunene og de lokale lederne i tros- og livssynsamfunnene, er sammen ansvarlige for å utvikle denne samhandlingen.
Målsettingen med dette veiledningsheftet er å legge forholdene til rette for en
god samhandling på lokalplanet, til tjenestemottakernes beste.
Veiledningsheftet er utgitt av:
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Norgeskristne råd og Kirkerådet for den norske kirke i samarbeid med Helsedirektoratet, Divisjon primærhelsetjenester.